mandag 12. august 2013

Datoer fylt av minner


Datoer som minner om hendelser i  livet er vanskelig. Den 11.08.1993 kom min yngste sønn til verden, og sangen som suste gjennom hodet mitt var "Lykkeliten". En stor og lykkelig begivenhet, en til enestående sønn hadde jeg fått. Han var vakker, han hadde mørkt hår og mørke øyne. Veide 3860gr og var 50cm lang. En perfekt skapning.

Dagen for det som kunne vært han 20 - års dag ble mye tøffere enn jeg trodde. Alle minnene om den siste tiden kom tilbake. Jeg klarer ikke å glemme alt det vonde han måtte gjennom det siste året. Spesielt sterkt var det de siste månedene og etter han ble innlagt siste gang på sykehuset den 22.12.2012. Meningen var at han skulle være på sykehuset i en uke med håp om å få bort oppkast og kvalme. Han ville dit selv fordi broren hans skulle være sammen med oss i jula, og Lars ville skåne broren for alt det vonde. Han hadde sett tidligere at broren tok hans sykdom svært tungt. Jeg visste at han ikke kom hjem igjen og det var fryktelig tungt og innse det.

Jeg var på sykehuset flere timer for dag sammen med Lars. Jeg måtte hjem og spise og få pusterom, det ble for tøft å være der hele tiden. Han var redd for å være alene derfor var det hele tiden en sykepleier som satt sammen med han når jeg ikke var der, men jeg merket at det etter hvert ble færre og færre sykepleiere som klarte å være der. De som hadde egne barn måtte melde pass. Den siste tiden var det ei sykesøster fra Sudan som satt sammen med oss. Veldig dyktig jente som selv hadde mistet en sønn som hun hadde sittet sammen med på sykehuset da han var syk.

Dette var en tøff periode og jeg tenkte mange ganger på hvordan jeg skulle klare og takle dette og det jeg viste kom om kort tid. Jeg hentet uante krefter fra innerst inne ett sted for å klare å følge han helt til det siste.

Den 11.08.2013 ble en utrolig tøff dag som jeg kom meg igjennom ved å mimre. Jeg scrappet 2 sider til minneboken jeg holder på å lage. Disse sidene laget jeg med bilder tatt for 3 år siden da Lars var med å fisket krabber og vi storkoste oss i fjæra. Dette er ett av mange kjære minner som Lars har gitt meg. Jeg hadde problemer hele dagen med å klare å få gjort noe. Vi dro også til kirkegården og tente ett grønt lys og ett hvit lys, og det var godt å kunne gjøre det. Jeg er glad jeg fikk han gravlagt her hvor jeg bor og ikke på hjemplassen der han er oppvokst. Etter at han ble gravlagt har jeg vært å tent lys både en og to ganger i uken. Jeg bare må bort dit å se til han.


Jeg har fremdeles problemer med å klare og finne roen når vi er på hytta. Det er akkurat som om det er noe hjemme jeg må passe på og ha omsorg for . Jeg vet at Lars synes det er ok at jeg drar på hytta. Mens han enda var frisk nok til å være hjemme alene ville han at vi skulle dra på hytta i helgene. Han syntes det var fint å få være alene i helgene. Kanskje fordi han da fikk bekreftet at han klare seg godt selv, selv om han var syk og satt i rullestol. De helgene brukte jeg og ringe han og å kjøre en tur hjem for å se til han. Det lot seg gjøre fordi hytten ikke er så langt unna.

Da han ikke kunne være alene hjemme i helgene tok jeg bare korte kvarters-turer ut . Det har blitt til at jeg ikke klarer mer enn korte turer ut nå heller, men jeg prøver og forlenge dem. Nå går det også fint og jobbe full dag, men etter jobb må jeg sloss for å få til å jobbe utendørs.

Jeg prøver likevel å se fremover og jobbe med disse tingene. Jeg er takknemlig for den tiden jeg fikk ha han sammen med meg og prøver og bli ferdig med tankene rundt sykdomsforløpet slik at jeg kan ta fram gode minner isteden. Jeg er kjempeglad for at jeg har en sønn til. Jeg er også takknemlig for min mann, jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart dette uten dem .

2 kommentarer:

  1. Ikke lett å skrive noen kommentar på dette rørende og triste innlegget.
    Det er godt å lese at du klarer arbeidsdagene og at livet går videre for dere med minnene om din sønn.
    Har tenkt på hvordan det egentlig går med deg mange ganger. En klem til deg :)

    SvarSlett