søndag 13. mai 2012

Vår?


Årets første hestehov er kommet til syne. Vanligvis er dette ett av mange vårtegn som skaper en egen fryd over livet og tiden som vi har foran oss. I år ble det annerledes. Jeg klarer ikke helt å glede meg over våren slik jeg gjorde i fjor. Det har skjedd for mye vondt for det og vi står midt opp i en meget vanskelig situasjon som er vanskelig å takle.

Når en i nærmeste familie blir alvorlig syk, blir livet snudd på hodet. Alt blir veldig usikker og man prøver å ta en dag om gangen. Noen dager er ok mens andre dager er helt håpløse og alt roter seg til i hodet mitt. Min sønn ble syk i romjula og fikk sin diagnose noen dager ut i det nye året. Siden det har alt vært vanskelig å takle. Jeg hadde ett håp om at hodet mitt  skulle bli mere  ryddig etterhvert  som ting fikk synke og tankene var kommet på plass igjen, men nå tror jeg at ting vil bli bedre men aldri som før. Vi lever med sykdommen tett innpå oss, det er tøft å se min sønns kamp i behandlingen å hvordan han endres av medisiner og strålingen og det er stadig noe som må gjøres for å tilpasse den nye situasjonen. Det er tøft å se hvor vondt han har det innimellom, og det er tøft å se at de ting han var så opptatt av før ikke betyr noe lenger. Dette å mye mer kommer vi til å ha i tankene og i hverdagen i lang tid fremover. Ting blir satt og sett på fra ett helt annet perspektiv nå enn før.


Hans hovedmål nå har hele tiden vært fokusert på å bli frisk igjen og det er fremdeles hans fokus. Han prøvde også å gå på skolen så ofte han kunne mellom behandlingene. Den siste måneden har han ikke kunnet dra på skolen på grunn av behandlingen men han hadde et inderlig ønske om å få lov til å være med på avslutningen. Vi ventet lenge på legenes avgjørelse på om han fikk lov å reise, fredag ettermiddag fikk jeg telefon fra han. Han hadde reist med ambulansefly og nå var overflyttet til sykehuset i byen. Gjett om det var mange som jublet. Jeg kjørte sporenstraks og besøkte han og det var veldig godt å få se han igjen etter at han har kjempet alene på sykehuset lang unna oss.

Når jeg dagen etter skulle dra for å hjelpe han med å pynte seg, satt han allerede klar på sykehussengen da jeg kom. Han smilte å syntes at jeg somlet sånn så han hadde fått sykepleierne til å hjelpe seg med knapper og slips. Vi kjørte bort til skolen der vi skulle spise middag i 2 etg. Nå sitter han i rullestol så vi måtte ta heisen. Før han gikk i heisen møtte vi noen kompiser av han som også var på tur opp til middag. De gikk opp sammen med meg mens min sønn og samboer tok heisen. Med det samme vi kom opp å nærmet oss de andre elevene som satt å spiste, ropte den ene kompisen "han kommer i heisen". Dette ble det en voldsom reaksjon på, alle slapp det de hadde i hendene å styrtet mot heisen. "Kor e han" og de som ikke hadde fått med sæ beskjeden: " ka e det som skjer". Det ble en voldsom mottakelse han fikk når han kom ut av heisen. Alle ville klemme og snakke med han og vi måtte bare trekke oss unna og overlate gutten til skolekompisene som tok godt vare på han. De kjørte han rundt så alle fikk hilse å klemme på han. Så ordnet de med plass ved bordet og ordnet mat til han og satte seg sammen med han og spiste. Vi gamlingen trakk oss litt unna å lot ungdommen i fred men vi hørte dem lo og pratet og det var veldig godt.

 

Etterpå kjørte kompisene han inn i gymsalen der forestillingen skulle starte. Vi fikk se bilder av året som var gått. Jeg merket meg spesielt noen bilder. Tenk.. ..bare for noen måneder siden klatret han i klatreveggen sammen med klatregruppen på skolen, i dag må han sitte i rullestol og har kun høyre hånd til rådighet. Forhåpentligvis kommer han seg på bena igjen når behandlingen er ferdig og rehabiliteringen begynner å gi resultater. Lenger ut i programmet ble vi alle overasket med en spesiell hilsen fra elevene på skolen. De fortalte om sauen de hadde funnet når de var ute å reiste, og som de kalte for "han" og tok med seg rundt overalt som om sauen var "han". Denne sauen og en fotobok med mange hilsener til han, ble overrakt. Han satte enormt stor pris på dett å ble veldig rørt. Dette er en gutt som sjelden viser følelser men nå sa han at han kjente tårene presse på. Han sa at han var takknemlig og gla for at han fikk muligheten til å delta på avslutningen.

Vi takker sykehuset for sin store forståelse og velvilje til å gjøre det mulig for han å delta på avslutningen. Det betydde enormt mye både for han, elever og lærere på skolen og oss som foreldre å kunne oppfylle et ønske om å delta på skoleavslutning, en ting som for andre er en selvfølge.

1 kommentar:

  1. Huff, livet kan fort endre seg :( Rørende lesing, og det var nok en god opplevelse denne avslutningen på skolen.

    SvarSlett